Los Mallos de Riglos

Riglos! Det er en klatreperle jeg har hatt lyst til å klatre i mange år siden jeg først gang så bilder fra disse fantastiske konglomeratveggene. Og endelig gikk det i oppfyllelse!

Riglos er markert med grønn markør, og ligger ca 2timer fra Santa Linya!

Siden NRK var her for å filme Magnus og Are (Sende Osen) til serien "Normal galskap" så skulle vi dit for å klatre. Jeg vil ikke si så mye om det som ble filmet av NRK og deres frilans-fotograf Henning (Wang), men noen få bilder at dette vil også vises.

Are nyter turen fra Santa Linya til Riglos

Vår eminente sjåfør var Magnus

Henning på Jobb!

Ruta vi skulle gå, Magnus, meg og Are, heter "Fiesta de los biceps" grad 6c+ og 8 taulengder. Denne ruta er en av de mest klassiske rutene og går opp klippen La Visera.

Den nye klatreføreren for Riglos! totalt på 480 sider. Føreren kan kjøpes på refugio'en i landsbyen Los Mallos de Riglos som ligger et lite steinkast under klippen.

Vi hadde satt oss som mål å klatre ruta "fiesta de los biceps" på formasjonen La Visera

Rute nr 185 er "Fiesta de los biceps"

"Fiesta de los Biceps" er 235m lang, av grad 6c+, og totalt 8 taulengder. Are bestemte seg etter hvert for at han ikke ville klatre hele, og ble firt ned, mens jeg og Magnus skulle klatre til topps og gå ned fra fjellet.

På vei inn til klippen!

NRK, med Steinar, Øivind, Hilde, Are på plass, og Magnus med ryggen til...

Are får motivasjonsprat med Magnus

Meg på stand på den originale førstelengden! nedenfor gjør Magnus og Are seg klar til å klatre...

Magnus på stand! Det ble kaldt i høyden!

Her er min skildring av turen vår opp «Fiesta de los Biceps». Og for å starte med begynnelsen, så tok det en del tid med filming til ganske langt ut på ettermiddagen, slik at jeg og Magnus først fikk startet den virkelige klatringen opp ruta ett sted mellom kl 1530-1600. Og på grunn av den usikre værmeldingen var vi nødt til å klatre raskt. Både for å komme opp før det ble mørkt og været ble dårlig. Noe vi såklart ikke klarte…J

Som sagt så er ruten 235m lang og består av 8 taulengder. Planen var at Magnus skulle være ropegun, og jeg skulle holde i strikken og komme som toer.

Første taulengde, 6b+, var 40 meter og besto av et løst parti de første 20m, deretter ble det fastere. Andre taulengde,6c+ og 30 meter, er rutas teknisk vanskeligste, med et dieder som er litt kryptisk. Og for å holde tempoet oppe så trakk jeg et par ganger i slynger for å komme meg fortest mulig opp til standplass.

Tredje og fjerde taulengde,6c og 6b+ på til sammen 60 meter, linket Magnus sammen. Disse klarte jeg å komme som toer uten å måtte trekke i noen slynger, og nå hadde moroa begynt med «potet» klatring, dvs. masse herlig konglomerat som stakk ut fra den ellers tilsynelatende faste veggen.  Det mest bekymringsverdige var synet oppover mot Magnus sin stand, hvor tauet som han trakk inn hang horisontalt ut av veggen pga. vinden som hadde økt. De fem klokkeslagene vi hørte fra kirkeklokkene når jeg var halvveis opp til stand gjorde meg ikke bedre til mote da jeg forsto at tiden kanskje ikke rakk til før mørkets frambrudd. At Henning dukket fram oppe over kanten på toppen av sjette taulengde gjorde meg glad! Selv om han var litt vel langt til høyre for oss..

Men Magnus er en maskin, og gjorde seg klar til å linke femte og sjette taulengde også. Disse to, 6c og 6c+ var også på totalt 60 meter, og var rutas to bratteste taulengder. Men for noen fantastiske taulengder. Det var bare å trekke seg opp i overhengende terreng på masse store «poteter». Dessverre for meg så begynte jeg å forstå hvorfor ruta har fått navnet «Bicepsfest» (fritt oversatt…) og den slitne kroppen begynte å lide på de siste 10 meter før stand. Etter en liten pause og trekking i slynger kom jeg meg til standplass, hvor jeg fikk tatt det eneste bildet på klatringen i toppen. Mens vinden pisket, og både Magnus og jeg frøs, gå han seg til vei på den siste linken. I det fjerne hørtes seks klokkeslag… max 30 minutter med dagslys igjen…

Heldigvis var vi nå over i mer moderat terreng. Sjuende og åttende taulengde, 6b og 3, på totalt 45 meter var det som skilte oss fra uttopping.  Mens Magnus gikk på i høyt tempo, med kalde fingre og lite klær, kjente jeg hvordan vinden kastet meg fra side til side og regnet traff. Når jeg tilslutt kjente at alt tauet var tatt inn var det bare for meg å ta på hodelykt og støte på. Disse to taulengdene gikk fint, selv om jeg startet med krampe i fingrene, og var kald, så klarte jeg og karre meg opp til toppen. Hvor de siste 15 meterne var våte. Og på toppen var Henning, som tok oss velkommen i mot i det klokka viste 1900! Han var ytterst kald og gjennomvåt etter å ha ventet på oss for å filme de siste 4 taulengdene. 

Men i klatring så er ingenting over før en er kommet ned igjen. Retur er noe av det farligste som finnes, og med bløtt, usikret og grusete sva med bratt svart avgrunn på vår høyre side ble de første par hundre meterne ganske utfordrende.  Men vi kom oss forbi og inn i litt bedre terreng, men fortsatt med noen ganske eksponerte passasjer som gikk fint…

Været ble ikke akkurat bedre rundt oss, og med sludd som gikk over til regn kom vi oss til en bedre sti, som var mindre eksponert. Derfra var det strake veien ned til vi tilslutt var ved parkering og bilen like før kl 2100. Kl 2250 kunne vi slappe av i sofaen med restemiddag, en cola og en øl, før det var rett i seng.

Selv om vi frøs, og ble gjennomvåte helt inn til margen så var det en fantastisk tur!