mandag 24. februar 2014

Farvel til Santa Linya!

Siste dag! Sjette strake dagen på prosjektet, og siste forsøk! Skulle den nå endelig falle..
Det falt noen grove høylytte ord ut av kjeften min i det strikken tok. Jeg falt igjen! Det skulle ikke gå veien den siste dagen heller. Litt skuffet henger jeg i tauet og må innse at ruta fortsatt er et prosjekt for meg, og jeg må reise hjem uten å ha fått gjort en tangering av denne rute-graden..
Litt skuffet! Spesielt etter å ha fått hvilt overkroppen en hel uke på ski og jeg følte at høydetreninga i Pyreneene hadde kicket inn, men det gikk fort over. Selv om denne turen nå er over så vil ruta fortsatt være der!

Kaori tok noen bilder av meg på prosjektet mitt den nest siste dagen! De tre siste dagene var jeg skikkelig sprek i kroppen, og kunne hvile på nesten hvert tak, men det var et lite "dynamisk" flytt som skulle felle meg...


Fantastisk knelås hvil!

hviler, kalker og prøver å stirre ned taket jeg skal til. Den nest siste dagen kom jeg langt over taket..

En posisjon jeg har blitt litt for vant med på denne ruta. Mange fall i strikken!

Uansett, det var siste kveld med gutta i casa'en. Og alle unntatt Henning skulle reise dagen etterpå. For å gjøre det enkelt så ble det middag i Les Avellanes på Cal Jordi, før pakking av bilene, og for min del avreise kl 07.00 neste morgen.

Fra venstre: Magnus, Jakob og Henning. Siste middagen tok vi på Cal Jordi.
Nå, 1000 km unna Santa Linya, fortsatt uten en GPS som jeg lovte meg selv å kjøpe før returen og kun en veikartbok som var ny en gang på midten av 90-tallet så har jeg endelig kommet fram til Font igjen. Første del av returen som jeg planla å kjøre fra Santa Linya, via Andorra, Toulouse og til Fontainebleu ble litt lengre enn antatt. Litt snø fra Andorra og inn i Frankrike var i hvert fall ikke planlagt med mine splitter nye sommerdekk ;-) heller ikke to runder rundt Toulouse før jeg fant veien ut. Men, men.. tilslutt kom jeg fram til Font. Så får vi se hva de neste par dagene bringer av buldre i skogen, før siste del av turen går helt hjem til Norge.

søndag 23. februar 2014

Los escaladores en la cova gran


Etter fire måneder i Santa Linya, og hvor jeg mesteparten av tiden har klatret i la cova gran, så møter en mange klatrere. Har hatt gleden av å møte mange lokale spanske, samt japanske, østeriske, tyske, engelske  og polske osv…

Nå som oppholdet mitt i Santa Linya går mot en slutt, med kun en dag igjen, og etter å ha hatt en ukes opphold med skikjøring i Andorra (med pudder!!), så går turen hjemover i morgen tidlig via Andorra, Fontainebleu og muligens en liten stopp i hovedstaden i molbo-land (Ebeltoft, så klart!), så tenkte jeg å poste noen bilder av klatrere jeg har møtt i løpet av denne tiden i hula.

De siste dagene har vært frustrerende da jeg har vært nærme på å få gått prosjektet mitt, og i dag er siste dagen, og er 6. dagen på... så får vi se hva dagen bringer! Alt kommer ned til siste dag og siste forsøk!

Uansett, her er noen bilder av de mest ihuga huleklatrerne fra tiden her nede...
Anna og Christian, to lokale spanske klatrere som ofte er minst 3-4 dager i uken i hula.



Primo og Reme. Primo jobber halve året og bor i camperen sin på parkeringen til hula resten av året. Kjæresten hans Reme jobber en uke og klatrer en uke.
 
Minst like «lokale» som Henning er de japanske klatrerne Manabu og Kaori, som kommer for flere måneder hvert år. I år har de med seg Okki og Ashi. Fra venstre mot høyre: Kaori, Manabu, Takumi og Yuta.
 
Dani Andrada er en klatrelegende. Han har boltet godt over tusen ruter, og mange i Cova gran, samt at han har klatret ruter opp til grad 9b.
Dani Andrada, etter forsøk på en av sine siste nyboltede linjer i hula.

Ela, Matteusz, Wojicech og ?... fra Polen, varmer opp med hakkysack en kald dag i hula


 
 

John fra England. Han jobber nå i Sveits og kommer mange helgeturer og noen langturer til Santa Linya for å klatre i hula.

De som ikke er nevnt er ikke glemt, men dessverre har jeg ikke bilder av alle :-)

onsdag 19. februar 2014

Skikjøring i Andorra


Her er noen erfaringer fra en 10-dagers tur til dette frikjøringsparadiset i Pyreneene jeg og Steinar A fra Stavanger gjorde nå i begynnelsen av februar! Siden dette var en avkobling fra klatringa, så ble det stopp i Barcelona både før og etter skikjøringa, hvor vi var turister, shoppet og ikke minst spiste masse god mat og drakk god spansk rødvin J.
Første kveld i Barcelona! Jeg og Steinar Amundsen nyter en meget god tapas-middag på Bar Lobo, som ligger ca 100m nord for La Boqueria på La Rambla.

Selvsagt måtte vi ha en god vin til... Denne var faktisk så god at det ble kjøpt inn et par flasker hos vila viniteca for å ta med hjem. www.vilaviniteca.es.
 

Vallnord, med sine tre sektorer Pal, Arinsal og Arcalis, i Andorra, er fullt på høyde med sine storebrødre Chamonix(Frankrike) og Verbier(Sveits) i alpene når det gjelder muligheter for ekstrem skikjøring!
Andorra! skianlegget Vallnord ligger øst i det lille landet. Enkleste måte å komme dit er fly til Barcelona og leiebil. Men... ikke velg Google eller Via Michelin sin anbefalte raskeste rute... De er ikke raskest ;-)
 
 
Løypekart for Vallnord! For de som skal ta en tur, sjekk www.vallnord.com

Sektor Pal og Arinsal!

Sektor Arcalis! Sjekk de gule områdene; dette er dedikerte frikjøringsområder innenfor skianlegget. Helt rått!
 

Sektor Arinsal, hvor vi bodde på hotellet Husa Patagonia ca 50 m fra bakken, er den minste sektoren. Bakkene/løypene egner seg best for de som er på begynnernivå, men alt som er utenfor løypenettet er så langt unna begynnernivå som kan tenkes. Det er nok også grunnen til at disse stedene ikke blir nevnt på løypekartet for frikjøring. Og da tenker jeg på de tre flankene til «Alt de La Capa» og ikke minst fra «Pic Negre» mot «Coll de la Botella» i Pal.
Noe skeptisk til skikjøring i Andorra... Første dag og ikke all verden til nysnø..

På vei opp til toppen av Arinsal

Baksiden av "Alt de la Capa"... perfekt helning hele veien ned til en sommervei og videre til
"Coll de la Botella". Dessverre, dessverre så fikk vi ikke lov å kjøre her...

Steinar som bildepryd mot "Pic dels Llacs" fra toppen av gondolbanen Pal-Arinsal.

gondolen, og på venstre den perfekte baksiden av "Alt de la Capa"

Sektor Pal, som er knyttet sammen med Arinsal med gondolbane fra «Coll de la Botella»(Pal) til «Port Negre»(Arinsal), har et langt større løypenett enn Arinsal. Men til gjengjeld så har den sektoren utrolige muligheter for skogskjøring. Og det som gjør skogskjøringa til en enkel opplevelse er at du (nesten) alltid kommer til en transportløype tilbake til en eller annen heis. Spesielt Commelada, Botella og Seturia anbefales!
"Pic dels llacs" til venstre og "Pic Negre" til høyre
 
Sektor Arcalis er ikke direkte tilknyttet de andre to anleggene, men ligger i en sidedal som det tar alt fra 30-50min å reise til. Det er derimot det absolutt største anlegget, og har mengder av frikjøringsmuligheter inne i anlegget, dette gjelder spesielt «Portella d’Arcalis», «Feixans», «Monument» og ikke minst «Creussans». Vi var såklart heldig å få kjøre i 40cm nysnø den dagen vi kom dit, og legge mange førstespor. Spesielt var «Creussans» et høydepunkt, da heisen til La Cota som oftest ikke åpnes i løpet av vinteren. Her var det mye som var bratt og brutalt! Vi holdt oss mest til bratt, og litt mindre til det brutale… Og denne sektoren anbefales absolutt etter snøfall!

Arcalis! På vei opp heisen "La Basera"

Mot "Pic de l'hortell". Et område vi ikke fikk tid til å utforske pga de andre frikjøringsområdene i Arcalis!

Alt du ser på høyre side er lov å kjøre:-)

Steinar på toppen av "La Cota" og klar for første tur ned frikjøringsområdet "Creussans"

I bakgrunnen sees "Port de rat"...
 

Hvor bør du bo: La Massana, Arinsal eller El Serrat. La Massana ligger midt i mellom de tre sektorene. Har direkte gondolbane opp til sektor Pal. Cirka 30 min kjøring til Arinsal eller til Arcalis, og er den største av skibyene. Arinsal er en koselig liten landsby. El Serrat er en langt mindre landsby, men absolutt beste stedet for korteste vei til Sektor Arcalis.

Hvor vi bodde: Arinsal, på hotellet «Husa Patagonia». Ligger 50m fra skiheisen, og ca 500m ovenfor landsbyen Arinsal. Hotellet er meget barnevennlig, noe vi fikk erfare fra tidlig morgen…

Hotel Husa Patagonia i Arinsal. Skiheisen ligger 50m til venstre for bildet...
Afterski i Arinsal: El derby Irish pub, El Cau, Quo Vadis, Cisco’s, Surf
Steinar smiler hele veien ned gondolen til Arinsal pga det herlige snøværet utenfor...
 
 



Steinar på vei hjem etter første pudderdag... Vi valgte gondol ned til Arinsal sentrum for å nyte en øl etter denne dagen :-)

Fornøyd! Mer nysnø, og dagen etter skal vi til Arcalis... Detta blir moro!
Hviledagsaktiviteter: Shopping i Andorra La Vella for elektronikk og kamerautstyr (men husk å sjekk prisene.. ikke alt er billig!). En tur til Spa’et Caldea, www.caldea.com, som er et av Europas største.

Som de gode turistene vi var så ble det litt "siktsjåing" og god mat siste helgen i Barcelona før Steinar reiste tilbake til Stavanger, og jeg skulle tilbake til Casa'en for en uke til med klatring...

Casa Milo! ligger på Passeig de Garcia ca 10min fra placa Catalunya og starten på La rambla

Ei kjerke som etter planen skal være ferdigbygd i 2026. 100år etter arkitektens død. Hva heter kirka og hvem var arkitekten??


Parc Guell!







Standsmessig lunsj på Txapela. Greit med bildekart når en skal bestille ;-)

Siste middag i Barcelona på 7Portes, vistnok byens beste Paella serveres her... Og god vin!

 

torsdag 6. februar 2014

Los Mallos de Riglos

Riglos! Det er en klatreperle jeg har hatt lyst til å klatre i mange år siden jeg først gang så bilder fra disse fantastiske konglomeratveggene. Og endelig gikk det i oppfyllelse!

Riglos er markert med grønn markør, og ligger ca 2timer fra Santa Linya!


Siden NRK var her for å filme Magnus og Are (Sende Osen) til serien "Normal galskap" så skulle vi dit for å klatre. Jeg vil ikke si så mye om det som ble filmet av NRK og deres frilans-fotograf Henning (Wang), men noen få bilder at dette vil også vises.

Are nyter turen fra Santa Linya til Riglos

Vår eminente sjåfør var Magnus

Henning på Jobb!


Ruta vi skulle gå, Magnus, meg og Are, heter "Fiesta de los biceps" grad 6c+ og 8 taulengder. Denne ruta er en av de mest klassiske rutene og går opp klippen La Visera.

Den nye klatreføreren for Riglos! totalt på 480 sider. Føreren kan kjøpes på refugio'en i landsbyen Los Mallos de Riglos som ligger et lite steinkast under klippen.



Vi hadde satt oss som mål å klatre ruta "fiesta de los biceps" på formasjonen La Visera
Rute nr 185 er "Fiesta de los biceps"



"Fiesta de los Biceps" er 235m lang, av grad 6c+, og totalt 8 taulengder. Are bestemte seg etter hvert for at han ikke ville klatre hele, og ble firt ned, mens jeg og Magnus skulle klatre til topps og gå ned fra fjellet.

På vei inn til klippen!

NRK, med Steinar, Øivind, Hilde, Are på plass, og Magnus med ryggen til...

Are får motivasjonsprat med Magnus


Meg på stand på den originale førstelengden! nedenfor gjør Magnus og Are seg klar til å klatre...

Magnus på stand! Det ble kaldt i høyden!

Her er min skildring av turen vår opp «Fiesta de los Biceps». Og for å starte med begynnelsen, så tok det en del tid med filming til ganske langt ut på ettermiddagen, slik at jeg og Magnus først fikk startet den virkelige klatringen opp ruta ett sted mellom kl 1530-1600. Og på grunn av den usikre værmeldingen var vi nødt til å klatre raskt. Både for å komme opp før det ble mørkt og været ble dårlig. Noe vi såklart ikke klarte…J

Som sagt så er ruten 235m lang og består av 8 taulengder. Planen var at Magnus skulle være ropegun, og jeg skulle holde i strikken og komme som toer.

Første taulengde, 6b+, var 40 meter og besto av et løst parti de første 20m, deretter ble det fastere. Andre taulengde,6c+ og 30 meter, er rutas teknisk vanskeligste, med et dieder som er litt kryptisk. Og for å holde tempoet oppe så trakk jeg et par ganger i slynger for å komme meg fortest mulig opp til standplass.

Tredje og fjerde taulengde,6c og 6b+ på til sammen 60 meter, linket Magnus sammen. Disse klarte jeg å komme som toer uten å måtte trekke i noen slynger, og nå hadde moroa begynt med «potet» klatring, dvs. masse herlig konglomerat som stakk ut fra den ellers tilsynelatende faste veggen.  Det mest bekymringsverdige var synet oppover mot Magnus sin stand, hvor tauet som han trakk inn hang horisontalt ut av veggen pga. vinden som hadde økt. De fem klokkeslagene vi hørte fra kirkeklokkene når jeg var halvveis opp til stand gjorde meg ikke bedre til mote da jeg forsto at tiden kanskje ikke rakk til før mørkets frambrudd. At Henning dukket fram oppe over kanten på toppen av sjette taulengde gjorde meg glad! Selv om han var litt vel langt til høyre for oss..

Men Magnus er en maskin, og gjorde seg klar til å linke femte og sjette taulengde også. Disse to, 6c og 6c+ var også på totalt 60 meter, og var rutas to bratteste taulengder. Men for noen fantastiske taulengder. Det var bare å trekke seg opp i overhengende terreng på masse store «poteter». Dessverre for meg så begynte jeg å forstå hvorfor ruta har fått navnet «Bicepsfest» (fritt oversatt…) og den slitne kroppen begynte å lide på de siste 10 meter før stand. Etter en liten pause og trekking i slynger kom jeg meg til standplass, hvor jeg fikk tatt det eneste bildet på klatringen i toppen. Mens vinden pisket, og både Magnus og jeg frøs, gå han seg til vei på den siste linken. I det fjerne hørtes seks klokkeslag… max 30 minutter med dagslys igjen…

Heldigvis var vi nå over i mer moderat terreng. Sjuende og åttende taulengde, 6b og 3, på totalt 45 meter var det som skilte oss fra uttopping.  Mens Magnus gikk på i høyt tempo, med kalde fingre og lite klær, kjente jeg hvordan vinden kastet meg fra side til side og regnet traff. Når jeg tilslutt kjente at alt tauet var tatt inn var det bare for meg å ta på hodelykt og støte på. Disse to taulengdene gikk fint, selv om jeg startet med krampe i fingrene, og var kald, så klarte jeg og karre meg opp til toppen. Hvor de siste 15 meterne var våte. Og på toppen var Henning, som tok oss velkommen i mot i det klokka viste 1900! Han var ytterst kald og gjennomvåt etter å ha ventet på oss for å filme de siste 4 taulengdene. 


Men i klatring så er ingenting over før en er kommet ned igjen. Retur er noe av det farligste som finnes, og med bløtt, usikret og grusete sva med bratt svart avgrunn på vår høyre side ble de første par hundre meterne ganske utfordrende.  Men vi kom oss forbi og inn i litt bedre terreng, men fortsatt med noen ganske eksponerte passasjer som gikk fint…

Været ble ikke akkurat bedre rundt oss, og med sludd som gikk over til regn kom vi oss til en bedre sti, som var mindre eksponert. Derfra var det strake veien ned til vi tilslutt var ved parkering og bilen like før kl 2100. Kl 2250 kunne vi slappe av i sofaen med restemiddag, en cola og en øl, før det var rett i seng.

Selv om vi frøs, og ble gjennomvåte helt inn til margen så var det en fantastisk tur!